Fear and Loathing in Damaskus

av Real Frp

Her er historien om hva som _kunne_ ha skjedd dersom Per ble diplomat. (Teksten ble egentlig skrevet til «The Real FrP: En bok for folk flest» før Per Sandberg faktisk dro til Syria.)

Fear and loathing in Damaskus.

Det var på tide å gjøre noe. Krisen i Syria var i ferd med å eskalere ut av alle proporsjoner, og Per hadde ikke vært hverken i Syden eller på studietur til utlandet ellers på flere måneder. For at turen ikke bare skulle være en ren maktdemonstrasjon overfor IS ble det besluttet at Carl Ivar også skulle være med, som en slags diplomatisk buffer. Carl er jo mye i Syden, og vet hvordan man bør snakke til de innfødte for at de ikke skal spytte i maten før de serverer den eller henge en opp ned på torget etter tåneglene. I tillegg hadde han en ekstra ferieuke å ta ut på grunn av seniorreglementet til Oslo kommune.

Per og Carl pakket badebukser og alle «Good Journey» T-skjortene Per hadde kjøpt inn til forrige landsmøte og satte seg på første fly til Damaskus. Eller, det vil si, de satte seg på første fly til Køben, der de måtte bytte til et fly som skulle til Frankfurt for så å fly via Athen til Damaskus. Det ble noen gratis drinker på veien, for å si det sånn.

Tre dager etter ankomst i Syria var det på tide å utforske litt og kartlegge hvor de skulle sette inn det diplomatiske støtet. De to møttes til frokost på hotellet for å legge en plan for dagen. Begge satte seg litt fortumlet ned ved frokostbuffeten. Det var så mange nye inntrykk, og så mye de ikke skjønte. Blant annet hadde de jo internett på hotellet. Carl ga uttrykk for at han ikke skjønte hvorfor de flyktet, hvorpå de ble skjønt enige om at antakelsen om at de aller fleste flyktningene var lykkejegere og IS-sympatisører sannsynligvis var korrekt. Et problem, som skulle vise seg å prege hele turen dukket likevel opp under den lange frokosten. Det fantes ikke bacon eller alkohol i frokostrestauranten. Hva slags luksushotell er det som ikke serverer bacon til frokost? Kanskje var det noe fundamentalt galt i dette landet likevel.

Etter frokost bestemte de seg for å ringe og avtale et møte med IS. Det var så og si umulig å få tak i et telefonnummer, og ikke før de truet med å kutte all bistand fra EU til Syria leverte resepsjonsmedarbeideren på hotellet litt motvillig en krøllete lapp med et telefonnummer på.

– Vær så snill å ikke si dere fikk telefonnummeret av meg, tryglet han med dirrende stemme.

– Det har vel ikke noe å si, dere heter jo det samme alle sammen, snerret Per tilbake på sin beste skoleengelsk, og klapset ham jovialt på ryggen.

Mannen bak skranken så, merkelig nok, ikke ut til å bli beroliget av dette. En svetteperle trillet ned over pannen hans.

-Et gratis tips fra meg til dere, avsluttet Carl med; dere har air-condition i dette etablissementet. Bruk den. Du svetter jo som en gris. Eller ikke gris da, det er det vel ikke lov å si her.

De to politiske sluggerne fniste seg ut av lobbyen og ute på gata slo varmen mot dem. Lukten av krydder var nesten uutholdelig, og lydnivået i byen var verre enn et landsmøtenachspiel. Carl og Per så på hverandre, og snudde på hælen. I heisen på vei opp igjentilå rommene ble de enige om at Per skulle ringe IS og avtale et møte samme kveld, da det var alt for varmt til å jobbe før det ble mørkt. Så skulle de møtes ved poolen på takterrassen, der de kunne bygge strategien videre.

Telefonsamtalen Per hadde hatt med IS-representanten hadde vært litt absurd. For det første viste det seg at IS ikke snakket engelsk. De hadde derfor måttet benytte en slags automatisk tolketjeneste, og Per var nå usikker på om de var invitert til en uformell halshugging eller en høytidelig te-seremoni. Siden hverken Per eller Carl likte te håpet de egentlig på halshugging, dette var tross alt en kombinert studie- og diplomattur. For det andre var visst IS litt glade i selskapsleker, så de hadde insistert på at Carl og Per skulle stille seg på et gatehjørne med hver sin papirpose over hodet klokken 20.30 samme kveld. Der skulle de bli hentet av en bil og kjørt til en hemmelig lokasjon.

Carl var skikkelig oppglødd over dette. Han elsker selskapsleker, og i sitt stille sinn hadde han alltid drømt om å få dra til et palass i midt-østen og bli overøst med de lekreste retter og så skape varig fred. Per var litt mer skeptisk, men så fram til å bli hentet som i en ekte actionfilm. I bassenget fabulerte de om hvordan de skulle tvinge IS til å legge ned våpnene med en slags Good Carl / Bad Per-strategi, der Per skulle være bølla som truet IS med juling og nedskalling dersom de ikke gjorde som han sa, og Carl skulle vise sine mest diplomatiske sider, altså smilet, og på den måten vinne tilliten til IS-folka.

– Vi bør ikke bli overrasket dersom vi har sikret oss en Nobels fredspris i fredsmekling innen kveldens utløp, sa Carl, mens han stirret ut i den dirrende luften. – Det hadde jammen vært en passende hevn for at jeg ikke fikk bli med i Nobelkomitéen alle disse gangene, sa han, litt for høyt kanskje.

Plutselig dukket en svartmusket mann de gjenkjente som hotelldirektøren opp like foran dem. Han så veldig sint ut, og ropte noe veldig høyt.

– Ber han nå? Spurte Per.

-Tror ikke det, svarte Carl, da pleier de jo bruke et sånt teppe, og ikke stå og hytte med neven.

Like bak hotelldirektøren kom en ung dame med tårer i øynene og stuepikeuniform, samt en mann med ansiktet skjult bak et lommetørkle fullt av blod. Carl syntes det så ut som Per rødmet, men han var allerede ganske solbrent, så det var egentlig vanskelig å si.

Stuepiken pekte på Per og sa – HE DID IT! IT WAS HIM! I SAW IT!

Per ble enda litt rødere i toppen, og forklarte hva som hadde skjedd. Da han kom opp igjen på rommet hadde han funnet en terrorist inne på rommet sitt. Denne terroristen hadde rotet i tingene hans, og hadde selvfølgelig fått seg en springskalle. I det terroristen ble lempet ut på gangen gikk nevnte stuepike akkurat forbi, og Per hadde servert henne noen trønderske gloser om sikkerhetsnivået på hotellet. Visste hun ikke at de hadde fremstående politikere og fredsmeglere på besøk?

Hotelldirektøren forklarte at mannen Per hadde antatt var terrorist jobbet på hotellet, og faktisk bare var i ferd med å rydde Good Journey T-skjortene til Per inn i klesskapet da han ble overfalt. Dette var, i følge hotelldirektøren, helt vanlig praksis på femstjernes hotell.

– Fem stjerner? OG IKKE BACON, nærmest ropte Per ut. Hotelldirektøren sa noe på et annet språk igjen som hørtes litt ut som han bet seg i tungen og snakket samtidig, men fortsatte med å si at siden de to var en prominent delegasjon fra den norske regjering skulle de avskrive denne hendelsen på kontoen for kulturforskjeller, dersom de to nordmennene lovte å ikke fysisk eller verbalt angripe noen på hotellet igjen. Nå måtte hotelldirektøren selv bemanne resepsjonen, etter at resepsjonisten helt uten videre bare hadde forsvunnet tidligere samme morgen, så han hadde ikke tid til å ta dette videre uansett.

-Greit, mumlet Per. Dersom dere lover å skaffe bacon

Hotelldirektøren stanset et øyeblikk, uten å se seg tilbake, og en kunne ane at han knyttet nevene. Det var sikkert bare en lokal måte å vinke på, tenkte Carl.

Varmen på takterrassen var ekstrem, og de to fredsmeglerne ble enige om at de skulle skrive en kronikk om lidelsene de måtte utholde da de barføtt krysset det stekende flisegulvet på vei fra bassenget til baren gjentatte ganger.

Et skjærende skrik brøt plutselig stillheten på den ellers så fredelige takterrassen. Lyden skar gjennom marg og bein, og Per fikk gåsehud over hele seg. Dette var nok slutten. Nå kom terroristene for å sørge for at de to norske statsmennene ikke kunne ødelegge terrorveldet i midt-østen med å skape fred. Per lukket øynene i stille bønn til Anders Lange og ventet på smellet.

Bønn. BØNN! Det var jo det det var. Det var bønnetid for muslimene. Per og Carl så rundt seg og merket at de var helt alene på takterrassen. Innen to sekund hadde gått var de to bak den nå ubemannede baren for å forsyne seg før bartenderen kom tilbake.

Litt solbrente stilte de to fredsmeglerne samme kveld seg opp på gatehjørnet utenfor hotellet med hver sin papirpose over hodet.

– Disse posene skulle vi hatt på da vi sov, spøkte Carl, da hadde vi ikke blitt solbrente og vi hadde passet bedre inn med de andre på hotellet.

Per lo godt, men latteren stoppet brått da de kunne høre en bil stoppe like foran dem. En skyvedør gled opp, og Per og Carl ble dyttet brutalt inn i noe som sannsynligvis var varerommet på en kassebil.

– Jeg hadde ærlig talt forventet at vi skulle bli hentet i en limousine, sa Carl. Dette er tross alt noe som minner om et statsbesøk.

De fikk beskjed om å være stille og beholde papirposene på helt til de fikk beskjed om noe annet, og det kalde metallet Per kjente mot halsen fikk ham til å tro at det kanskje var lurest å gjøre som de andre mennene i bilen sa inntil videre. Kjøreturen må ha tatt flere timer, og det var ikke akkurat air-condition på det harde gulvet der de satt. De trøstet seg med at dette nok var sikkerhetstiltak der IS silte ut de som virkelig ville møte dem fra de som bare var lykkejegere. For lykkejegere fantes nok her og, selv om de fleste av dem sikkert hadde dratt til Norge.

Bilen stanset med et rykk. Carl og Per ble dratt ut av bilen og stilt opp på siden av hverandre. Endelig ble posene fjernet. To knallrøde ansikter kikket fram. De så like forskrekket ut begge to. Dette var jo ikke det palasset de hadde forestilt seg. En teltleir? Midt i ørkenen? Et bål midt mellom de ca 10 teltene som stod i en slags sirkel og en forsamling lurvete menn med maskingevær på ryggen. Mennene så ut til å varme hermetikk på bålet og de to fredsmeglerne så ingenting som kunne minne om det festmåltidet de hadde drømt om.

En lutrygget gammel mann, med tre bevæpnede yngre menn like bak seg, steg ut fra det største teltet. Nå hadde det blitt helt mørkt, men varmen kjentes fortsatt godt fra sanden og Per kjente en svetteperle trille nedover ryggen. Han gjorde seg klar til å dele ut springskaller til alle som fortjente det, men hadde lovet Carl at han ikke skulle gjøre det med noen før de hadde åpnet munnen. Carl stod på siden av Per med sitt mest innbydende smil og forsøkte desperat å få øyekontakt med den gamle mannen som sakte gikk mot dem. Der var det ingen smil å spore.

Den gamle mannen, som Per syntes han hadde sett før, stilte seg foran dem, og laget en slags gryntelyd.

– Mr Laden ønsker dere velkommen og spør hva ærendet deres er, sa den ene livvakten som tydeligvis også var en slag tolk.

Laden? Navnet var kjent, men ingen av de to fredsmeglerne greidde å plassere den gamle mannen umiddelbart.

– Vi er her for å skape fred, gliste Carl selvtilfreds. Alle vil jo ha fred? Og olje. Nå er det sånn at vi har fred og dere har olje. Det er litt urettferdig. Derfor vil vi hjelpe dere.

Livvakten oversatte sakte til Laden. De fire mennene fniste litt seg i mellom, før Laden snudde seg og sa, på perfekt amerikansk engelsk: – All infidels must die.

Hverken Per eller Carl visste hva infidels betydde, men magefølelsen til Per, som jo er retningsangivende for de fleste av hans utspill, sa at dette ikke var bra. Han langet ut en springskalle mot den nærmeste livvakten og snudde seg raskt mot neste. Før han visste ordet av det var han overmannet og lagt i bakken av mennene som for et øyeblikk siden satt fredelig rundt bålet og spiste. Carl lå allerede med nesen i sanden og de to fredsmeglerne ble raskt bundet på hender og føtter og surret til to trær like ved leirplassen. Der fikk de beskjed om at de skulle stå til henrettelsen fant sted ved daggry neste morgen.

Det ble en lang natt for Per og Carl.

-Hva gjør man mens man venter på døden, undret Per seg?

– Vel, det er jo en passende anledning til å reflektere litt over hva en kanskje ville gjort annerledes i livet, svarte Carl. Hva angrer du på Per?

– Jeg angrer ikke på noe, svarte Per kontant.

– Ikke jeg heller, skjøt Carl inn.

Vakten som satt og halvsov like ved hysjet på dem.

I det fjerne kunne de høre en høyfrekvent lyd, nesten som lyden av en liten Toyota som ble kjørt alt for fort i første gear. Carl lyste opp. Alt håp var ikke ute.

Teltleiren så plutselig ut til å våkne til liv. I horisonten kunne de se frontlysene på en bil nærme seg raskt. Lysene ble større og større og den hvinende lyden fra den lille motoren steg til et slags klagehyl fra et vesen fra en annen verden. Bilen streifet så vidt teltleiren i retning trærne der Carl og Per stod bundet fast. I det den kjørte forbi stod en enorm stikkflamme ut vinduet på førersiden. Teltene tok fyr og Per kunne sverget på at han så Laden svaie rundt med full fyr i skjegget og veivende armer. På få sekunder var den sovende teltleiren blitt til et inferno i flammer og mennene som hadde sovet i teltene flyktet i alle retninger.

– Er det US Marines som redder oss med en flammekaster? Ropte Per med fornyet energi i stemmen. Han hadde alltid drømt om en helterolle i en amerikansk actionfilm.

– Nei. Det er Eli. Og Elnett, gliste Carl. Av og til, som et partytriks, tenner Eli på sprayen fra Elnetten sin, og vi har alltid tøyset med at det kunne fungert som en utmerket flammekaster i en nødsituasjon. Tenk at hun husket det.

Bilen stanset med en håndbrekkssving som sendte en kaskade av sand etter vakten som allerede var i ferd med å rømme. Ut det åpne vinduet stakk et smilende fjes.

– Du trodde vel ikke jeg skulle la deg dra på harem hos disse IS-folka uten at jeg fulgte etter? Eli lo høyt, og fortsatte: Se nå å kom dere løs fra de trærne, jeg er nesten tom for Elnett, og det tar sikkert ikke lang tid før de kommer etter oss.

Reklamer