Reprise på juleevangeliet

by Real Frp

Adventstiden er en tid for refleksjon og stille ettertanke. Det er så ekskluderende. Derfor kjører vi en reprise på juleevangeliet fra da Fpu hadde egen julekalender på Facebook. En indirekte god jul ønskes alle!

10868147_717790204983022_4757911068362316921_n

Alle navn og datoer er fiktive, for å opprettholde full anonymitet.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Keiser Carl om at hele Norge skulle innskrives i manntall, og de som ikke hørte hjemme her skulle sendes ut med første fly, helst midt på natten. Denne første innskrivning ble holdt mens Erna var landsbyhøvding i Oslo. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Christian drog da fra byen Nasaret i Østfold opp til Oslo, til Miffs bydel Frogner, siden han var av Miffs hus og ætt, for å la seg innskrive med Siv, sin ganske trofaste partileder, som ikke ventet barn. Men mens de var der dukket plutselig en slags sønn opp, de svøpte ham og la ham på en segway inne på Stortingsherberget, for de var nemlig blant de få som fikk plass på Stortingsherberget.

 

Det var noen vise politimenn der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over kongeriket, de hadde nylig blitt bevæpnet og var ganske stolte av det. Med et stod Ayn Rand foran dem, og Ayn Rands herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen Ayn, sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. Ja, nesten hele folket, ikke for dem som er utlendinger, asylsøkere eller på noen annen måte kriminelle, da. I dag er det født dere en høyrepopulist i Miffs by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et verdikonservativt barn som er svøpt og ligger på en seng av valgløfter.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Ayn Rand og sang «Money for nothing».

 

Noen av de vise politimennene, la oss kalle dem Per og Jan Arild, fikk litt problemer med å finne veien, og gikk seg litt vill. Etter førti års vandring i den endeløse ørkenen som heter Opposisjon så de endelig noen håndholdte pinneraketter som lyste opp over Stortinget. «Der må det være», sa de til seg selv.

 

Heldigvis kom de akkurat i tide. Det nyfødte barnets grusomme klassekamerat, Judas Den Rødgrønne, som alltid mobbet og ertet og kritiserte, hadde akkurat kritisert julekalenderen det verdikonservative barnet hadde publisert på internett. Judas den Rødgrønne hevdet at det verdikonservative barnet ikke spredde julestemning ved å håne små barn og andre trengende kriminelle utlendinger som gjerne ønsket å bli boende i det landet der de bodde, men som ble sendt ut fordi ingen på Stortingsherberget ville dele julegodteriet med noen andre.

 

De vise mennene, Per og Jan Arlid ble rasende. «Dersom vi skulle være så fintfølende at vi tok hensyn til andre i julen, eller andre ganger, skulle vi jo ikke fått gjort en jævla pøkk», sa Jan Arild. «Nei, alvorlig talt», sa Per «Jeg skulle ønske jeg hadde funnet på å håne de barna som blir sendt ut av landet selv», fortsatte han.

Det verdikonservative barnet selv var, som alltid, ganske fornærmet og forulempet. «Hvem i all verden er det som skal bestemme at en adventskalender skal handle om jul?», spurte han. Det måtte jo være et kneblingsforsøk fra dem som vil at julen skal handle om noe annet enn gaver og å håne små barn som blir sendt til krigssoner. «Dette gidder jeg ikke høre på», sa barnet, og slo av mobiltelefonen slik at Dagbladet og VG ikke fikk tak i ham for å kommentere saken ytterligere.

 

Og snipp snapp snute, så var juleevangeliet ute.

 

 

 

 

Reklamer