En indirekte god jul ønskes alle!

av Real Frp

Noen navn og datoer er fiktive, for å opprettholde litt anonymitet.

Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Keiser Carl om at hele Norge skulle innskrives i manntall, og de som ikke hørte hjemme her skulle sendes ut med første fly, helst midt på natten. Denne første innskrivning ble holdt mens Erna var landsbyhøvding i Oslo. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Christian drog da fra byen Nasaret i Østfold opp til Oslo, til Miffs bydel Frogner, siden han var av Miffs hus og ætt, for å la seg innskrive med Siv, sin ganske trofaste partileder, som ikke ventet barn. Men mens de var der dukket plutselig en slags sønn opp, de svøpte ham og la ham på en segway inne på Stortingsherberget, for de var nemlig blant de få som fikk plass på Stortingsherberget.

Det var noen vise politimenn der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over kongeriket, de hadde nylig blitt bevæpnet og var ganske stolte av det. Med et stod en Ayn Rands engel foran dem, og Ayn Rands herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. Ja, nesten hele folket, ikke for dem som er utlendinger, asylsøkere eller på noen annen måte kriminelle, da. I dag er det født dere en høyrepopulist i Miffs by, han er Atlebarnet. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger på en segway, under en stor lysfontene av noen håndholdte pinneraketter.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Ayn Rand og sang «Money for nothing».

Noen av de vise politimennene, la oss kalle dem Per og Jan Arild, fikk litt problemer med å finne veien, og gikk seg litt vill. Etter førti års vandring i den endeløse ørkenen som heter Opposisjon så de endelig noen håndholdte pinneraketter som lyste opp over Stortinget. «Der må det være», sa de til seg selv, og suste inn på hver sin segway.

Heldigvis kom de akkurat i tide. Atlebarnets grusomme klassekamerat, Judas Den Rødgrønne, som alltid mobbet og ertet og kritiserte, hadde akkurat kritisert julekalenderen Atlebarnet hadde publisert på internett. Judas den Rødgrønne hevdet at Atlebarnet ikke spredde julestemning ved å håne små barn og andre trengende kriminelle utlendinger som gjerne ønsket å bli boende i det landet der de bodde, men som ble sendt ut fordi ingen på Stortingsherbeget ville dele julegodteriet med noen andre.

De vise mennene, Per og Jan Arlid ble rasende. «Dersom vi skulle være så fintfølende at vi tok hensyn til andre i julen, eller andre ganger, skulle vi jo ikke fått gjort en jævla pøkk», sa Jan Arild. «Nei, alvorlig talt», sa Per «Jeg skulle ønske jeg hadde funnet på å håne de barna som blir sendt ut av landet selv», fortsatte han.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/f80/77403368/files/2014/12/img_2958.jpg

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/f80/77403368/files/2014/12/img_2960.jpg

 

Atlebarnet selv var, som alltid, ganske fornærmet. «Hvem i all verden er det som skal bestemme at en adventskalender skal handle om jul?», spurte han. Det måtte jo være noe kneblingsforsøk fra kommunistene som vil at julen skal handle om noe annet enn gaver og å håne små barn som blir sendt til krigssoner. «Dette gidder jeg ikke høre på», sa Atlebarnet, og slo av mobiltelefonen slik at Dagbladet og VG ikke fikk tak i ham for å kommentere saken ytterligere.

Per poengterte også at håningen av de utsendte kriminelle asylsøkerne INDIREKTE spredde julestemning til dem som allerede hadde fått plass på herberget, for det er jo ingenting som skaper julestemning på samme måte som andres ulykke. Og snipp, snapp, snute, så var julestemningen ute.

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/f80/77403368/files/2014/12/img_2957-0.png

Reklamer