Real Frp

Enkle løsninger fra enkle mennesker. Satire på lavt nivå.

Fear and Loathing in Damaskus

Her er historien om hva som _kunne_ ha skjedd dersom Per ble diplomat. (Teksten ble egentlig skrevet til «The Real FrP: En bok for folk flest» før Per Sandberg faktisk dro til Syria.)

Fear and loathing in Damaskus.

Det var på tide å gjøre noe. Krisen i Syria var i ferd med å eskalere ut av alle proporsjoner, og Per hadde ikke vært hverken i Syden eller på studietur til utlandet ellers på flere måneder. For at turen ikke bare skulle være en ren maktdemonstrasjon overfor IS ble det besluttet at Carl Ivar også skulle være med, som en slags diplomatisk buffer. Carl er jo mye i Syden, og vet hvordan man bør snakke til de innfødte for at de ikke skal spytte i maten før de serverer den eller henge en opp ned på torget etter tåneglene. I tillegg hadde han en ekstra ferieuke å ta ut på grunn av seniorreglementet til Oslo kommune.

Per og Carl pakket badebukser og alle «Good Journey» T-skjortene Per hadde kjøpt inn til forrige landsmøte og satte seg på første fly til Damaskus. Eller, det vil si, de satte seg på første fly til Køben, der de måtte bytte til et fly som skulle til Frankfurt for så å fly via Athen til Damaskus. Det ble noen gratis drinker på veien, for å si det sånn.

Tre dager etter ankomst i Syria var det på tide å utforske litt og kartlegge hvor de skulle sette inn det diplomatiske støtet. De to møttes til frokost på hotellet for å legge en plan for dagen. Begge satte seg litt fortumlet ned ved frokostbuffeten. Det var så mange nye inntrykk, og så mye de ikke skjønte. Blant annet hadde de jo internett på hotellet. Carl ga uttrykk for at han ikke skjønte hvorfor de flyktet, hvorpå de ble skjønt enige om at antakelsen om at de aller fleste flyktningene var lykkejegere og IS-sympatisører sannsynligvis var korrekt. Et problem, som skulle vise seg å prege hele turen dukket likevel opp under den lange frokosten. Det fantes ikke bacon eller alkohol i frokostrestauranten. Hva slags luksushotell er det som ikke serverer bacon til frokost? Kanskje var det noe fundamentalt galt i dette landet likevel.

Etter frokost bestemte de seg for å ringe og avtale et møte med IS. Det var så og si umulig å få tak i et telefonnummer, og ikke før de truet med å kutte all bistand fra EU til Syria leverte resepsjonsmedarbeideren på hotellet litt motvillig en krøllete lapp med et telefonnummer på.

– Vær så snill å ikke si dere fikk telefonnummeret av meg, tryglet han med dirrende stemme.

– Det har vel ikke noe å si, dere heter jo det samme alle sammen, snerret Per tilbake på sin beste skoleengelsk, og klapset ham jovialt på ryggen.

Mannen bak skranken så, merkelig nok, ikke ut til å bli beroliget av dette. En svetteperle trillet ned over pannen hans.

-Et gratis tips fra meg til dere, avsluttet Carl med; dere har air-condition i dette etablissementet. Bruk den. Du svetter jo som en gris. Eller ikke gris da, det er det vel ikke lov å si her.

De to politiske sluggerne fniste seg ut av lobbyen og ute på gata slo varmen mot dem. Lukten av krydder var nesten uutholdelig, og lydnivået i byen var verre enn et landsmøtenachspiel. Carl og Per så på hverandre, og snudde på hælen. I heisen på vei opp igjentilå rommene ble de enige om at Per skulle ringe IS og avtale et møte samme kveld, da det var alt for varmt til å jobbe før det ble mørkt. Så skulle de møtes ved poolen på takterrassen, der de kunne bygge strategien videre.

Telefonsamtalen Per hadde hatt med IS-representanten hadde vært litt absurd. For det første viste det seg at IS ikke snakket engelsk. De hadde derfor måttet benytte en slags automatisk tolketjeneste, og Per var nå usikker på om de var invitert til en uformell halshugging eller en høytidelig te-seremoni. Siden hverken Per eller Carl likte te håpet de egentlig på halshugging, dette var tross alt en kombinert studie- og diplomattur. For det andre var visst IS litt glade i selskapsleker, så de hadde insistert på at Carl og Per skulle stille seg på et gatehjørne med hver sin papirpose over hodet klokken 20.30 samme kveld. Der skulle de bli hentet av en bil og kjørt til en hemmelig lokasjon.

Carl var skikkelig oppglødd over dette. Han elsker selskapsleker, og i sitt stille sinn hadde han alltid drømt om å få dra til et palass i midt-østen og bli overøst med de lekreste retter og så skape varig fred. Per var litt mer skeptisk, men så fram til å bli hentet som i en ekte actionfilm. I bassenget fabulerte de om hvordan de skulle tvinge IS til å legge ned våpnene med en slags Good Carl / Bad Per-strategi, der Per skulle være bølla som truet IS med juling og nedskalling dersom de ikke gjorde som han sa, og Carl skulle vise sine mest diplomatiske sider, altså smilet, og på den måten vinne tilliten til IS-folka.

– Vi bør ikke bli overrasket dersom vi har sikret oss en Nobels fredspris i fredsmekling innen kveldens utløp, sa Carl, mens han stirret ut i den dirrende luften. – Det hadde jammen vært en passende hevn for at jeg ikke fikk bli med i Nobelkomitéen alle disse gangene, sa han, litt for høyt kanskje.

Plutselig dukket en svartmusket mann de gjenkjente som hotelldirektøren opp like foran dem. Han så veldig sint ut, og ropte noe veldig høyt.

– Ber han nå? Spurte Per.

-Tror ikke det, svarte Carl, da pleier de jo bruke et sånt teppe, og ikke stå og hytte med neven.

Like bak hotelldirektøren kom en ung dame med tårer i øynene og stuepikeuniform, samt en mann med ansiktet skjult bak et lommetørkle fullt av blod. Carl syntes det så ut som Per rødmet, men han var allerede ganske solbrent, så det var egentlig vanskelig å si.

Stuepiken pekte på Per og sa – HE DID IT! IT WAS HIM! I SAW IT!

Per ble enda litt rødere i toppen, og forklarte hva som hadde skjedd. Da han kom opp igjen på rommet hadde han funnet en terrorist inne på rommet sitt. Denne terroristen hadde rotet i tingene hans, og hadde selvfølgelig fått seg en springskalle. I det terroristen ble lempet ut på gangen gikk nevnte stuepike akkurat forbi, og Per hadde servert henne noen trønderske gloser om sikkerhetsnivået på hotellet. Visste hun ikke at de hadde fremstående politikere og fredsmeglere på besøk?

Hotelldirektøren forklarte at mannen Per hadde antatt var terrorist jobbet på hotellet, og faktisk bare var i ferd med å rydde Good Journey T-skjortene til Per inn i klesskapet da han ble overfalt. Dette var, i følge hotelldirektøren, helt vanlig praksis på femstjernes hotell.

– Fem stjerner? OG IKKE BACON, nærmest ropte Per ut. Hotelldirektøren sa noe på et annet språk igjen som hørtes litt ut som han bet seg i tungen og snakket samtidig, men fortsatte med å si at siden de to var en prominent delegasjon fra den norske regjering skulle de avskrive denne hendelsen på kontoen for kulturforskjeller, dersom de to nordmennene lovte å ikke fysisk eller verbalt angripe noen på hotellet igjen. Nå måtte hotelldirektøren selv bemanne resepsjonen, etter at resepsjonisten helt uten videre bare hadde forsvunnet tidligere samme morgen, så han hadde ikke tid til å ta dette videre uansett.

-Greit, mumlet Per. Dersom dere lover å skaffe bacon

Hotelldirektøren stanset et øyeblikk, uten å se seg tilbake, og en kunne ane at han knyttet nevene. Det var sikkert bare en lokal måte å vinke på, tenkte Carl.

Varmen på takterrassen var ekstrem, og de to fredsmeglerne ble enige om at de skulle skrive en kronikk om lidelsene de måtte utholde da de barføtt krysset det stekende flisegulvet på vei fra bassenget til baren gjentatte ganger.

Et skjærende skrik brøt plutselig stillheten på den ellers så fredelige takterrassen. Lyden skar gjennom marg og bein, og Per fikk gåsehud over hele seg. Dette var nok slutten. Nå kom terroristene for å sørge for at de to norske statsmennene ikke kunne ødelegge terrorveldet i midt-østen med å skape fred. Per lukket øynene i stille bønn til Anders Lange og ventet på smellet.

Bønn. BØNN! Det var jo det det var. Det var bønnetid for muslimene. Per og Carl så rundt seg og merket at de var helt alene på takterrassen. Innen to sekund hadde gått var de to bak den nå ubemannede baren for å forsyne seg før bartenderen kom tilbake.

Litt solbrente stilte de to fredsmeglerne samme kveld seg opp på gatehjørnet utenfor hotellet med hver sin papirpose over hodet.

– Disse posene skulle vi hatt på da vi sov, spøkte Carl, da hadde vi ikke blitt solbrente og vi hadde passet bedre inn med de andre på hotellet.

Per lo godt, men latteren stoppet brått da de kunne høre en bil stoppe like foran dem. En skyvedør gled opp, og Per og Carl ble dyttet brutalt inn i noe som sannsynligvis var varerommet på en kassebil.

– Jeg hadde ærlig talt forventet at vi skulle bli hentet i en limousine, sa Carl. Dette er tross alt noe som minner om et statsbesøk.

De fikk beskjed om å være stille og beholde papirposene på helt til de fikk beskjed om noe annet, og det kalde metallet Per kjente mot halsen fikk ham til å tro at det kanskje var lurest å gjøre som de andre mennene i bilen sa inntil videre. Kjøreturen må ha tatt flere timer, og det var ikke akkurat air-condition på det harde gulvet der de satt. De trøstet seg med at dette nok var sikkerhetstiltak der IS silte ut de som virkelig ville møte dem fra de som bare var lykkejegere. For lykkejegere fantes nok her og, selv om de fleste av dem sikkert hadde dratt til Norge.

Bilen stanset med et rykk. Carl og Per ble dratt ut av bilen og stilt opp på siden av hverandre. Endelig ble posene fjernet. To knallrøde ansikter kikket fram. De så like forskrekket ut begge to. Dette var jo ikke det palasset de hadde forestilt seg. En teltleir? Midt i ørkenen? Et bål midt mellom de ca 10 teltene som stod i en slags sirkel og en forsamling lurvete menn med maskingevær på ryggen. Mennene så ut til å varme hermetikk på bålet og de to fredsmeglerne så ingenting som kunne minne om det festmåltidet de hadde drømt om.

En lutrygget gammel mann, med tre bevæpnede yngre menn like bak seg, steg ut fra det største teltet. Nå hadde det blitt helt mørkt, men varmen kjentes fortsatt godt fra sanden og Per kjente en svetteperle trille nedover ryggen. Han gjorde seg klar til å dele ut springskaller til alle som fortjente det, men hadde lovet Carl at han ikke skulle gjøre det med noen før de hadde åpnet munnen. Carl stod på siden av Per med sitt mest innbydende smil og forsøkte desperat å få øyekontakt med den gamle mannen som sakte gikk mot dem. Der var det ingen smil å spore.

Den gamle mannen, som Per syntes han hadde sett før, stilte seg foran dem, og laget en slags gryntelyd.

– Mr Laden ønsker dere velkommen og spør hva ærendet deres er, sa den ene livvakten som tydeligvis også var en slag tolk.

Laden? Navnet var kjent, men ingen av de to fredsmeglerne greidde å plassere den gamle mannen umiddelbart.

– Vi er her for å skape fred, gliste Carl selvtilfreds. Alle vil jo ha fred? Og olje. Nå er det sånn at vi har fred og dere har olje. Det er litt urettferdig. Derfor vil vi hjelpe dere.

Livvakten oversatte sakte til Laden. De fire mennene fniste litt seg i mellom, før Laden snudde seg og sa, på perfekt amerikansk engelsk: – All infidels must die.

Hverken Per eller Carl visste hva infidels betydde, men magefølelsen til Per, som jo er retningsangivende for de fleste av hans utspill, sa at dette ikke var bra. Han langet ut en springskalle mot den nærmeste livvakten og snudde seg raskt mot neste. Før han visste ordet av det var han overmannet og lagt i bakken av mennene som for et øyeblikk siden satt fredelig rundt bålet og spiste. Carl lå allerede med nesen i sanden og de to fredsmeglerne ble raskt bundet på hender og føtter og surret til to trær like ved leirplassen. Der fikk de beskjed om at de skulle stå til henrettelsen fant sted ved daggry neste morgen.

Det ble en lang natt for Per og Carl.

-Hva gjør man mens man venter på døden, undret Per seg?

– Vel, det er jo en passende anledning til å reflektere litt over hva en kanskje ville gjort annerledes i livet, svarte Carl. Hva angrer du på Per?

– Jeg angrer ikke på noe, svarte Per kontant.

– Ikke jeg heller, skjøt Carl inn.

Vakten som satt og halvsov like ved hysjet på dem.

I det fjerne kunne de høre en høyfrekvent lyd, nesten som lyden av en liten Toyota som ble kjørt alt for fort i første gear. Carl lyste opp. Alt håp var ikke ute.

Teltleiren så plutselig ut til å våkne til liv. I horisonten kunne de se frontlysene på en bil nærme seg raskt. Lysene ble større og større og den hvinende lyden fra den lille motoren steg til et slags klagehyl fra et vesen fra en annen verden. Bilen streifet så vidt teltleiren i retning trærne der Carl og Per stod bundet fast. I det den kjørte forbi stod en enorm stikkflamme ut vinduet på førersiden. Teltene tok fyr og Per kunne sverget på at han så Laden svaie rundt med full fyr i skjegget og veivende armer. På få sekunder var den sovende teltleiren blitt til et inferno i flammer og mennene som hadde sovet i teltene flyktet i alle retninger.

– Er det US Marines som redder oss med en flammekaster? Ropte Per med fornyet energi i stemmen. Han hadde alltid drømt om en helterolle i en amerikansk actionfilm.

– Nei. Det er Eli. Og Elnett, gliste Carl. Av og til, som et partytriks, tenner Eli på sprayen fra Elnetten sin, og vi har alltid tøyset med at det kunne fungert som en utmerket flammekaster i en nødsituasjon. Tenk at hun husket det.

Bilen stanset med en håndbrekkssving som sendte en kaskade av sand etter vakten som allerede var i ferd med å rømme. Ut det åpne vinduet stakk et smilende fjes.

– Du trodde vel ikke jeg skulle la deg dra på harem hos disse IS-folka uten at jeg fulgte etter? Eli lo høyt, og fortsatte: Se nå å kom dere løs fra de trærne, jeg er nesten tom for Elnett, og det tar sikkert ikke lang tid før de kommer etter oss.

Reklamer

Reprise på juleevangeliet

Adventstiden er en tid for refleksjon og stille ettertanke. Det er så ekskluderende. Derfor kjører vi en reprise på juleevangeliet fra da Fpu hadde egen julekalender på Facebook. En indirekte god jul ønskes alle!

10868147_717790204983022_4757911068362316921_n

Alle navn og datoer er fiktive, for å opprettholde full anonymitet.
Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra Keiser Carl om at hele Norge skulle innskrives i manntall, og de som ikke hørte hjemme her skulle sendes ut med første fly, helst midt på natten. Denne første innskrivning ble holdt mens Erna var landsbyhøvding i Oslo. Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Christian drog da fra byen Nasaret i Østfold opp til Oslo, til Miffs bydel Frogner, siden han var av Miffs hus og ætt, for å la seg innskrive med Siv, sin ganske trofaste partileder, som ikke ventet barn. Men mens de var der dukket plutselig en slags sønn opp, de svøpte ham og la ham på en segway inne på Stortingsherberget, for de var nemlig blant de få som fikk plass på Stortingsherberget.

 

Det var noen vise politimenn der i nærheten som var ute og holdt nattevakt over kongeriket, de hadde nylig blitt bevæpnet og var ganske stolte av det. Med et stod Ayn Rand foran dem, og Ayn Rands herlighet lyste om dem. De ble meget forferdet. Men engelen Ayn, sa til dem: «Frykt ikke! Jeg kommer til dere med bud om en stor glede, en glede for hele folket. Ja, nesten hele folket, ikke for dem som er utlendinger, asylsøkere eller på noen annen måte kriminelle, da. I dag er det født dere en høyrepopulist i Miffs by. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et verdikonservativt barn som er svøpt og ligger på en seng av valgløfter.» Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Ayn Rand og sang «Money for nothing».

 

Noen av de vise politimennene, la oss kalle dem Per og Jan Arild, fikk litt problemer med å finne veien, og gikk seg litt vill. Etter førti års vandring i den endeløse ørkenen som heter Opposisjon så de endelig noen håndholdte pinneraketter som lyste opp over Stortinget. «Der må det være», sa de til seg selv.

 

Heldigvis kom de akkurat i tide. Det nyfødte barnets grusomme klassekamerat, Judas Den Rødgrønne, som alltid mobbet og ertet og kritiserte, hadde akkurat kritisert julekalenderen det verdikonservative barnet hadde publisert på internett. Judas den Rødgrønne hevdet at det verdikonservative barnet ikke spredde julestemning ved å håne små barn og andre trengende kriminelle utlendinger som gjerne ønsket å bli boende i det landet der de bodde, men som ble sendt ut fordi ingen på Stortingsherberget ville dele julegodteriet med noen andre.

 

De vise mennene, Per og Jan Arlid ble rasende. «Dersom vi skulle være så fintfølende at vi tok hensyn til andre i julen, eller andre ganger, skulle vi jo ikke fått gjort en jævla pøkk», sa Jan Arild. «Nei, alvorlig talt», sa Per «Jeg skulle ønske jeg hadde funnet på å håne de barna som blir sendt ut av landet selv», fortsatte han.

Det verdikonservative barnet selv var, som alltid, ganske fornærmet og forulempet. «Hvem i all verden er det som skal bestemme at en adventskalender skal handle om jul?», spurte han. Det måtte jo være et kneblingsforsøk fra dem som vil at julen skal handle om noe annet enn gaver og å håne små barn som blir sendt til krigssoner. «Dette gidder jeg ikke høre på», sa barnet, og slo av mobiltelefonen slik at Dagbladet og VG ikke fikk tak i ham for å kommentere saken ytterligere.

 

Og snipp snapp snute, så var juleevangeliet ute.

 

 

 

 

Lov og Rett-partiet Real Frp på All Makt: 

All Makt er en månedlig satirekveld på Teaterkjellern i Oslo. Real Frp er en av bidragsyterne, og her er innslaget fra mai 2016, med tema «Forbrytelse og Straff».  
Real Frp på All Makt, mai. 

Netthets-seminaret «Aldri si unnskyld igjen.»

Høsten nærmer seg, og den norske befolkning trekker inn i de tusen hjem og samler seg foran kommentarfeltene. Utfordringen for noen er at en til stadighet blir holdt til ansvar for hets og sjikane som blir publisert under fullt navn på internett. 

Vi har løsningen! Meld deg på vårt netthets-seminar i kommentarfeltet nedenfor og vi GARANTERER at du aldri vil unnskylde for netthets noensinne igjen!  

 

Søknadsskjema for utmelding fra Real Frp

Ikke si vi ikke er lærevillige. Vi har, over tid, observert hvordan den norske kirken rekrutterer medlemmer, og vi er mildt sagt imponert. 

Fra nå av vil alle som har vært innom Norge, utenom de flyktningene vi stopper ved grensen og de kriminelle asylsøkerne vi sender ut i REKORDFART bli automatisk innmeldt i Real Frp. Krysser du en riksgrense, kommunegrense, bompengestasjon eller et fotgjengerfelt vil du bli automatisk innmeldt i Real Frp. 

Denne ordningen har jo naturligvis ulempen med at noen vi ikke VIL ha med i partiet blir medlem. Disse kan benytte vedlagte søknadsskjema for å melde seg ut igjen. (De vil naturligvis bli innmeldt igjen ved første anledning, men tenk hva dette vil gjøre for statsstøtten vår!!!) 
  

Gjesteblogg fra Valgteknisk Parti. Folkeavstemming om Stavangerflyktninger i Sandnes, NÅ!

Vi er som kjent svært innvandringskritiske, eller innvandringsrealistiske som HRS sikkert kaller det. Det varmer derfor våre hjerter  når noen av våre koalisjonspartier klarer å hoste opp noe grums om innvandrere. I dag har turen kommet til vårt samarbeidsparti i Sandnes; Valgteknisk Parti.

307115_271722352848792_1090201950_n

Dette gjesteblogginnlegget mottok vi sent i går kveld, og temaet er så viktig at vi bare må publisere det øyeblikkelig:

NEI TIL STAVANGERFLYKTNINGER I SANDNES; STENG KOMMUNEGRENSENE!

Vi har sett det i årevis. De mest ressurssterke innbyggerne i Stavanger flykter over kommunegrensen i karavaner av Porsche Cayenne og Teslaer. Invasjonen i Sandnes har satt preg på bydelene Smeaheia og Bogafjell, der en i nesten annethvert hus kan observere fremmedkulturelle objekter som sølvtøy, Canada Goose jakker og vin fra flaske (!). Vi i VTP er som kjent partiet uten prinsipper og politikk, men med et sterkt ønske om makt. Vi frykter at denne makten forsvinner dersom Høyre fortsetter å importere ressurssterke Stavangerflyktninger til Sandnes.

CIHM_rOUAAEDb-T

På forsiden av dagens VG kunne en lese om den økonomiske krisen i Stavanger. Blodet flyter i gatene og flere har sett seg nødt til å si opp abonnementet på Netflix, samt gå over til å drikke musserende vin på restaurant i stedet for å drikke champagne. Gatene i Sandnes er fulle av Stavangerflyktninger som sitter med åpne Luis Vuitton-vesker og tigger om tusenlapper til en kopp Prosecco og litt sushi. Vi mistenker også at de styres av kyniske bakmenn som kjører rundt i musestille Teslaer og samler inn gevinstene hver dag for å sende pengene over kommunegrensen til Stavanger.

CHCSk0nXIAAnha2

Vi skjønner jo at Stavangerfolk begynner å bli desperate, mangelen på Champagne og et fotballag som presterer kan sikkert være nok til å drive de fleste på flukt, men det er viktig at vi hjelper dem der de er. Vi vil derfor holde folkeavstemming om vi skal slippe inn 7500 eller 8000 Stavangerflyktninger til Sandnes. Dersom vi kommer i posisjon garanterer vi også stengte kommunegrenser og hjemsending av alle Stavangerasylbarn. Inntektene fra neste års TV-aksjon skal gå til alle de som har lidd seg gjennom flere restaurantmåltider uten Champagne.

Det neste blir vel at blodet fra Stavangergatene renner innover i Gandsfjorden og forsøpler gjestehavnen i Sandnes slik at det ikke går an å bade der. Det er på tide å si stopp!

Så er vi med, sammen for Sandberg. 

Først av alt vil vi presisere at vi er kjempeglade for at vi har tatt så tydelig avstand fra Sverigedemokratene i forbindelse med det svenske valget. Når Fredrik Skavlan nå går til åpent angrep mot vår gode venn Jimmie Åkesson fra Sverigedemokratene er det i alle fall ingen tvil om at vi står svært langt fra SD når vi nå stiller oss ved deres side. 

 Debatten raser. 3100 klagere til kringkastingsrådet raser. Og ikke minst, Per og Christian og Carl raser. Nyhetsverdien i at Per og Christian og Carl raser er etterhvert begrenset, men i saken om Fredrik Skavlan sitt intevju med Jimmie Åkesson  er det viktig for oss å få fram det viktigste. Ja, for det er jo alltid VÅR opplevelse av ting som er de viktigste. I asylbarnsaken er det Jan Arild og Anders som er de virkelige ofrene. Og i saken fra Skavlan er det selvsagt Per det EGENTLIG handler om. 

   

       

Så spørs det om Christian holder løftet sitt, da. 

Noe som bekymrer oss litt i forbindelse med den enorme klagestormen mot Ark i Skavlansaken er at det kan se ut som om 3100 av våre folk har sett på nettopp Ark en fredagskveld. Dette får vi ikke helt til å rime. Vi hater jo Ark, vi VET jo at det er ren sosialistjournalistpropaganda fra ende til annen og til tross for dette sitter altså omtrent hele vår velgermasse (ref siste meningsmåling) og ser på Skavlan en fredagskveld? Hadde vi ikke visst bedre, altså at vi har mobilisert ennhel haug på Facebook som aldri noen gang har sett Skavlan men som hater Ark, hadde vi blitt alvorlig bekymret for det moralske forfallet i vår organisasjon. 

Siden Skavlan selv nekter å beklage for den grove hetsen mot vår polare Jimmie da han behandlet en politiker som en politiker og snakket om politikk og ikke bare privatsaker har vi skrevet et forslag til beklagelse for Skavlan. 

Vi anbefaler at Ark sender denne ut, hvis ikke må vi minne dem om at vi tross alt har finansministeren, slik vi gjorde med SAS da de krenket oss i kundemagasinet sitt. 

Beklagelse:

Vi i Ark er skikkelig sorry for at en journalist brukte journalistiske virkemidler mot en politiker som stilte på TV HELT uforberedt på å måtte snakke om politikk. Vi beklager også, på det sterkeste at Per ennå har traumer etter Skavlans hatefulle blikk og ondskapsfulle smil. I tillegg beklager vi selvfølgelig at Skavland snakker svorsk. Vi skjønner at det er ille nok at dere TV-seere må forholde dere til en bestemt dose nynorsk, om vi ikke skal forvente at dere skjønner svorsk også. Heretter vil Gullrekka™ merkes med denne advarselsplakaten:  

 

I tillegg forventer vi at Ark snarest setter i gang en innsamlingsaksjon til støtte for vårt parti. Dette kan blant annet gjøres med at TV-aksjonen denne gang samler inn penger til oss, og at dere spiller inn en ny versjon av Halvdan Sivertsen-hiten «sammen for livet», men bytter ut livet med Sandberg. Der er det sikkert en metafor et sted, men hva vet vel vi?